I tredve døgn
venta eg
oppe på fjellet
utan å vite
at det var på heimvegen
openberinga skulle koma
Designer fra Buskerud Folkehøgskole
for 12 år siden
onsdag 17. desember 2008
Mamma - Heidi Tinbod Remen, 92/93
Mamma du lever i en boble
kveles av usøte tanker
ordene dine sluker kropper
Mamma du har negler som
skjærer i hodet
Mamma du er rust
kveles av usøte tanker
ordene dine sluker kropper
Mamma du har negler som
skjærer i hodet
Mamma du er rust
Love - Haje Jan Kamps, 00/01
Again she spoke of letters from the sea
As if she knew the meaning of her deeds
As if she knew the purpose of her needs
But still the tears that flow are caused by me
God damn those books, what were they dreaming of?
I run for cover, hiding from the past
But when I’m gone I realize at last
The only thing not here is labeled love
How sick and wild to make up such a thing
That rapes my mind an make my eyeballs sing
That has no rules and dooms us all to choose
It rips our chests and makes us sing the blues
No never will I fall for such a game
Ah, fuck it all, I love her all the same
As if she knew the meaning of her deeds
As if she knew the purpose of her needs
But still the tears that flow are caused by me
God damn those books, what were they dreaming of?
I run for cover, hiding from the past
But when I’m gone I realize at last
The only thing not here is labeled love
How sick and wild to make up such a thing
That rapes my mind an make my eyeballs sing
That has no rules and dooms us all to choose
It rips our chests and makes us sing the blues
No never will I fall for such a game
Ah, fuck it all, I love her all the same
Himmelen, tidenes morgen - Yngvild Berg, 97/98
Kjære Eva!
Endelig fikk jeg tid til å skrive til deg! Det er mye som skjer her oppe for tida, skjønner du. Gud har som du kanskje har merket, nettopp skapt menneskene og blitt ferdig med alt det ytre. Nå lærer han dere hvordan dere skal leve. (Når jeg sier dere må du ikke ta det personlig, Eva. Med dere mener jeg alle menneskene på jorda, menneskeheten, og den er jo du en del av, ikke sant? Eller er du blitt en engel du også nå, kanskje?) I hvertfall er det mye som skal gjøres. Alt ble nemlig ikke slik vi hadde forestilt oss. Vi skjønte at noen av dere ville få problemer med å ta ansvar slik den frie viljen innebærer. Dere vil jo så mye rart!Vi har mange heftige diskusjoner her oppe om hva vi skal gjøre med dere. Gud har vært helt hysterisk de siste dagene; brølt og slengt dørene etter seg. Dere har kanskje hatt litt dårlig vær i det siste? Håper i alle fall det ikke har vært oversvømmelse eller noen andre naturkatastrofer, slik det ble forrige gang Gud ble litt småpissed. (Fikk du med deg arken til Noah forresten, det gikk rykter her om at den var jævlig stilig.)
Det hadde vært fint hvis vi kunne møtes snart, for jeg trenger litt trøst og du er den eneste jeg kan fortelle det til. Ingen av de andre englene veit noe, og de skal ikke få vite noe heller. For all del Eva, ikke si det til en sjel. Om det så skulle være en jomfrufødt menneskesønn – ikke si noe! Du husker vel at jeg fortalte deg om den festen vi hadde på kvelden den sjette dagen? ( Det er derfor den sjuende dagen er hviledag, veit du, for Gud hadde tømmermenn etter festen) Vi stakk fra den festen vi, Gud og jeg, like greit det, alle de andre englene var jo helt stein og høy og trodde de kunne fly til jorda, ikke sant, så det var egentlig ganske kjedelig der. Vi fløy til en mindre, mykere sky tre kvartaler bortenfor. Gud var bare uimotståelig den kvelden; hadde på seg hvit kjortel og gullenke rundt ankelen. På skulderbladet hadde han tatovert en slange.
Selvfølgelig rota vi den natta. Men nå er det altså slutt. Han sier at han ikke har tid til meg, at det å være Gud er ikke bare en jobb, det er en livsstil. Dessuten må han alltid være moralsk og pliktoppfyllende overfor dere der nede, jævla mennesker (unnskyld Eva, jeg mente ikke deg, det veit du). Jeg mistenker likevel den festen for å være hovedårsaken til at han er blitt som han er blitt, - så jævlig kristen liksom. Håper på snarlig svar, klem fra favorittengelen din, Tordis.
P.S. Hvordan går det med deg og Adam?
Endelig fikk jeg tid til å skrive til deg! Det er mye som skjer her oppe for tida, skjønner du. Gud har som du kanskje har merket, nettopp skapt menneskene og blitt ferdig med alt det ytre. Nå lærer han dere hvordan dere skal leve. (Når jeg sier dere må du ikke ta det personlig, Eva. Med dere mener jeg alle menneskene på jorda, menneskeheten, og den er jo du en del av, ikke sant? Eller er du blitt en engel du også nå, kanskje?) I hvertfall er det mye som skal gjøres. Alt ble nemlig ikke slik vi hadde forestilt oss. Vi skjønte at noen av dere ville få problemer med å ta ansvar slik den frie viljen innebærer. Dere vil jo så mye rart!Vi har mange heftige diskusjoner her oppe om hva vi skal gjøre med dere. Gud har vært helt hysterisk de siste dagene; brølt og slengt dørene etter seg. Dere har kanskje hatt litt dårlig vær i det siste? Håper i alle fall det ikke har vært oversvømmelse eller noen andre naturkatastrofer, slik det ble forrige gang Gud ble litt småpissed. (Fikk du med deg arken til Noah forresten, det gikk rykter her om at den var jævlig stilig.)
Det hadde vært fint hvis vi kunne møtes snart, for jeg trenger litt trøst og du er den eneste jeg kan fortelle det til. Ingen av de andre englene veit noe, og de skal ikke få vite noe heller. For all del Eva, ikke si det til en sjel. Om det så skulle være en jomfrufødt menneskesønn – ikke si noe! Du husker vel at jeg fortalte deg om den festen vi hadde på kvelden den sjette dagen? ( Det er derfor den sjuende dagen er hviledag, veit du, for Gud hadde tømmermenn etter festen) Vi stakk fra den festen vi, Gud og jeg, like greit det, alle de andre englene var jo helt stein og høy og trodde de kunne fly til jorda, ikke sant, så det var egentlig ganske kjedelig der. Vi fløy til en mindre, mykere sky tre kvartaler bortenfor. Gud var bare uimotståelig den kvelden; hadde på seg hvit kjortel og gullenke rundt ankelen. På skulderbladet hadde han tatovert en slange.
Selvfølgelig rota vi den natta. Men nå er det altså slutt. Han sier at han ikke har tid til meg, at det å være Gud er ikke bare en jobb, det er en livsstil. Dessuten må han alltid være moralsk og pliktoppfyllende overfor dere der nede, jævla mennesker (unnskyld Eva, jeg mente ikke deg, det veit du). Jeg mistenker likevel den festen for å være hovedårsaken til at han er blitt som han er blitt, - så jævlig kristen liksom. Håper på snarlig svar, klem fra favorittengelen din, Tordis.
P.S. Hvordan går det med deg og Adam?
SATS ALT DU IKKE KAN LEVE UTEN - Anine Trømborg Larsen, 03/04
Vi er menneskelige maskiner
Fanget fra ni til fem
Vi er prisen på våre gardiner
Vår bil og vårt hjem
Vi tenner på vårt eget hus
For å slokke det og prise oss selv
Vi dreper vår neste i pengerus
Så er vi lettet over slettet gjeld
Kast alt du ikke trenger
Kast alt som gjør livet lett
Kast alt som koster penger
Du gråter jo uansett
Fanget fra ni til fem
Vi er prisen på våre gardiner
Vår bil og vårt hjem
Vi tenner på vårt eget hus
For å slokke det og prise oss selv
Vi dreper vår neste i pengerus
Så er vi lettet over slettet gjeld
Kast alt du ikke trenger
Kast alt som gjør livet lett
Kast alt som koster penger
Du gråter jo uansett
Undring - Eirik Skjellaug, 03/04
Det er når du står opp om natten
og kjenner de kalde flisene
som knivegger mot
fotsålene
og ser ut
på lyktene utenfor vinduet
som har blitt tent, og på lyset
som gir skygger til mørket
Det er når du står helt alene
på kalde fliser
at du lurer på hvorfor
du så skjelvende
legger armene
i kryss
og kjenner de kalde flisene
som knivegger mot
fotsålene
og ser ut
på lyktene utenfor vinduet
som har blitt tent, og på lyset
som gir skygger til mørket
Det er når du står helt alene
på kalde fliser
at du lurer på hvorfor
du så skjelvende
legger armene
i kryss
DIKTET OM SOKKEN SOM IKKE ER DER - Elin Susanne Kristensen, 03/04
Hvor er sokken min?
Jeg må ha mistet den hos deg!
Kanskje er den under senga di?
Men jeg har aldri ligget i den.
Kanskje den er gjemt under en tallerken?
Men jeg har aldri spist hos deg.
Kanskje den tørker på badet?
Men jeg har aldri dusjet med deg.
For vi kom ikke lenger enn verandaen
Før klærne forsvant
Sokken fløy med vinden
Vi også.
Jeg må ha mistet den hos deg!
Kanskje er den under senga di?
Men jeg har aldri ligget i den.
Kanskje den er gjemt under en tallerken?
Men jeg har aldri spist hos deg.
Kanskje den tørker på badet?
Men jeg har aldri dusjet med deg.
For vi kom ikke lenger enn verandaen
Før klærne forsvant
Sokken fløy med vinden
Vi også.
Julelysene - Amalie Klæbo, 04/05
Julelysene er det siste vi tar ned fra juletreet. Jeg legger dem ordentlig ned i esken, og du går opp med dem på loftet. Dette er siste gangen du kommer til å gå opp med julepynten på loftet, og jeg kommer aldri mer til å bruke julelysene. Din mor kommer aldri til å invitere meg opp på skinkestek første juledag, og vi kommer aldri til å sitte stille sammen i sofaen på julaften igjen, etter at barna har sovnet. Dette er den siste julen vi feirer sammen, men det er det vet ingen av oss enda. Det eneste vi vet er at vi får mer og mer julepynt for hvert år som går. Jeg har ikke hjerte til å kaste noe.
Året som kommer, vil være det verste begge av oss har opplevd. Vi har jo egentlig alltid hatt det fint. Vi fant hverandre sent nok til at vi hadde sett litt av livet først, og tidlig nok til at vi har delt hele livet som vi kjenner det. Begge har flotte jobber, og barna våre har aldri skapt noen problemer for oss. Det er kanskje fordi vi alltid har hatt det så fint at dette året kommer til å bli vanskelig. Vi har vennene våre, det er en trygghet i at vi har middagsselskap annenhver torsdag. Dette året kommer vi til å være helt alene. Fra tid til annen kommer vi til å dukke opp i middagsselskapene deres, men det blir aldri det samme. Det blir aldri det samme. Vi kommer til å prøve å innbille oss at det er det, men vi kunne ikke tatt mer feil.
Du kommer ned fra loftet, og du legger armene dine rundt meg. Jeg er så glad for at jeg har deg sier du, og kysser meg i nakken. Så veldig glad for at jeg har deg. Trude og Aleksander kommer inn i stua. Vi skal spise middag nå, og potetene er ferdig kokt. Vi tar alle sammen og dekker på bordet. Trude begynte på skolen igjen i dag, og er i fyr og flamme over hvor kjekt det var. Hun liker skolen sin godt, så aller minst aner hun at hun må bytte skole til høsten. Jeg skal ha henne, for du vil gjerne ha Aleksander. Du skal fortsette å bo i byen, men jeg vil komme til å synes det er mye enklere å flytte til nabobyen, sånn at jeg er nærmere mamma. Dette her vet vi selvfølgelig ikke noe om nå, så vi er bare glade på Trude sine vegne. Det er fint at hun trives.
Trude sier at Marielle, som er bestevenninnen denne uken, var i Spania i juleferien. Jeg sier til henne at vi sikkert kommer til å reise til Syden i sommerferien. Du smiler til meg når jeg sier det. Vi har alle forutsetninger for å få den beste sommeren. Aleksander begynner på skolen til høsten, og det hadde vært bra hvis han hadde lært seg å svømme føre det. Det er bare det at den nye damen i livet ditt kommer til å ha flyttet inn til deg før sommeren er over. Vi vet ikke hvem hun er enda, men hun kommer til å være hjemmeværende, og ha mat klar til deg når du kommer hjem fra jobb. Hun er den som Aleksander kommer til å se først når han kommer hjem fra skolen. Han kommer til å ende opp med å kalle henne mor og jeg kommer til å tillate det. Det er enklest på den måten.
Vi kommer ikke til å krangle. Du tjener mer penger enn meg, men jeg kommer til å si at jeg ikke vil ha noe av deg. Jeg kan klare meg fint selv. Vi kommer til å samarbeide om barna. Begge kommer til å komme på skoleavslutningene, og hvis jeg sier til Trude at hun ikke får lov til å gå på en konsert kommer ikke du til å si meg i mot. Det er bare det at vi ikke kommer til å snakke sammen hvis vi møter hverandre på gaten. Hvis vi ringes om barna, er det bare om barna. Hvis en av oss forsøker å si noe vennlig til den andre så skaper det ikke noen annet enn en ubehagelig stillhet.
Etter at vi har spist middag går du opp og legger Aleksander og jeg hører Trude i matteleksene. Hun går og er på rommet sitt etterpå. Jeg ligger tett inntil deg, og først når du har sovnet kan jeg sove. Det slutter aldri å være trygt å høre pusten din. Akkurat i natt vet jeg at du alltid kommer til å være hos meg.
Året som kommer, vil være det verste begge av oss har opplevd. Vi har jo egentlig alltid hatt det fint. Vi fant hverandre sent nok til at vi hadde sett litt av livet først, og tidlig nok til at vi har delt hele livet som vi kjenner det. Begge har flotte jobber, og barna våre har aldri skapt noen problemer for oss. Det er kanskje fordi vi alltid har hatt det så fint at dette året kommer til å bli vanskelig. Vi har vennene våre, det er en trygghet i at vi har middagsselskap annenhver torsdag. Dette året kommer vi til å være helt alene. Fra tid til annen kommer vi til å dukke opp i middagsselskapene deres, men det blir aldri det samme. Det blir aldri det samme. Vi kommer til å prøve å innbille oss at det er det, men vi kunne ikke tatt mer feil.
Du kommer ned fra loftet, og du legger armene dine rundt meg. Jeg er så glad for at jeg har deg sier du, og kysser meg i nakken. Så veldig glad for at jeg har deg. Trude og Aleksander kommer inn i stua. Vi skal spise middag nå, og potetene er ferdig kokt. Vi tar alle sammen og dekker på bordet. Trude begynte på skolen igjen i dag, og er i fyr og flamme over hvor kjekt det var. Hun liker skolen sin godt, så aller minst aner hun at hun må bytte skole til høsten. Jeg skal ha henne, for du vil gjerne ha Aleksander. Du skal fortsette å bo i byen, men jeg vil komme til å synes det er mye enklere å flytte til nabobyen, sånn at jeg er nærmere mamma. Dette her vet vi selvfølgelig ikke noe om nå, så vi er bare glade på Trude sine vegne. Det er fint at hun trives.
Trude sier at Marielle, som er bestevenninnen denne uken, var i Spania i juleferien. Jeg sier til henne at vi sikkert kommer til å reise til Syden i sommerferien. Du smiler til meg når jeg sier det. Vi har alle forutsetninger for å få den beste sommeren. Aleksander begynner på skolen til høsten, og det hadde vært bra hvis han hadde lært seg å svømme føre det. Det er bare det at den nye damen i livet ditt kommer til å ha flyttet inn til deg før sommeren er over. Vi vet ikke hvem hun er enda, men hun kommer til å være hjemmeværende, og ha mat klar til deg når du kommer hjem fra jobb. Hun er den som Aleksander kommer til å se først når han kommer hjem fra skolen. Han kommer til å ende opp med å kalle henne mor og jeg kommer til å tillate det. Det er enklest på den måten.
Vi kommer ikke til å krangle. Du tjener mer penger enn meg, men jeg kommer til å si at jeg ikke vil ha noe av deg. Jeg kan klare meg fint selv. Vi kommer til å samarbeide om barna. Begge kommer til å komme på skoleavslutningene, og hvis jeg sier til Trude at hun ikke får lov til å gå på en konsert kommer ikke du til å si meg i mot. Det er bare det at vi ikke kommer til å snakke sammen hvis vi møter hverandre på gaten. Hvis vi ringes om barna, er det bare om barna. Hvis en av oss forsøker å si noe vennlig til den andre så skaper det ikke noen annet enn en ubehagelig stillhet.
Etter at vi har spist middag går du opp og legger Aleksander og jeg hører Trude i matteleksene. Hun går og er på rommet sitt etterpå. Jeg ligger tett inntil deg, og først når du har sovnet kan jeg sove. Det slutter aldri å være trygt å høre pusten din. Akkurat i natt vet jeg at du alltid kommer til å være hos meg.
Jeg fant en brun liten papirpose - Adrian Waldenstrøm, 05/06
med kanskje ti – elleve postkort
fra Malta (og de to andre øyene
like ved, husker ikke hva de heter, Gonzo?)
Ti – elleve postkort vi (eller kanskje
jeg, eller bare du, anyways, det var oss)
tydeligvis kjøpte,
men aldri sendte
Og nå ligger de her
som et slags vitne på, eller snarere bevis,
noe usagt, forspilt, uskrevet
Men hva om jeg sender de til deg?
Vil ikke noe forløses da?
Vil språket gjenoppstå, ordene komme tilbake,
full pupp og små brev som lukter av deg?
Tilbakekomst og jentesåpe, formet som små hjerter i dusjen?
fra Malta (og de to andre øyene
like ved, husker ikke hva de heter, Gonzo?)
Ti – elleve postkort vi (eller kanskje
jeg, eller bare du, anyways, det var oss)
tydeligvis kjøpte,
men aldri sendte
Og nå ligger de her
som et slags vitne på, eller snarere bevis,
noe usagt, forspilt, uskrevet
Men hva om jeg sender de til deg?
Vil ikke noe forløses da?
Vil språket gjenoppstå, ordene komme tilbake,
full pupp og små brev som lukter av deg?
Tilbakekomst og jentesåpe, formet som små hjerter i dusjen?
Neste Søndag - Andrea Rudi Lorås, 05/06
vil du
og jeg gå gjennom en skog
og du vil si
at du kommer til å flytte
til et helt annet sted og bli noe helt annet
og jeg kommer til å smile svakt
og jeg kommer til å nikke
og si
så fint
og det kommer til å være mye grønnere
bladene og blomstene og bare oss og alt annet
og så går tiden
og om mange år
vet jeg ikke hvor du bor og hva du har blitt
og jeg gå gjennom en skog
og du vil si
at du kommer til å flytte
til et helt annet sted og bli noe helt annet
og jeg kommer til å smile svakt
og jeg kommer til å nikke
og si
så fint
og det kommer til å være mye grønnere
bladene og blomstene og bare oss og alt annet
og så går tiden
og om mange år
vet jeg ikke hvor du bor og hva du har blitt
Hos Meg - Emilie Christensen, 05/06
” du?” sier andungen.
”ja?”
”du kan gråte hos meg hvis du vil.”
”kan jeg?”
andungen nikker på hodet.
”ja,” sier han, ”du kan stå på føttene mine også.”
”ja?”
”du kan gråte hos meg hvis du vil.”
”kan jeg?”
andungen nikker på hodet.
”ja,” sier han, ”du kan stå på føttene mine også.”
Glass - Audun Magnus Moss, 06/07
Hun gikk gjennom glassvegger og knuste luften rundt seg
for å drysse ned på gulvet og renne bort som skritt
et sted bak i hodet, lyden av skritt fra et annet sted.
Stegene hun tar går som elver over bardisken,
og alt flytende fryser til glass,
og duggdråpen som har erobret glassranden og renner ned
mot bordplaten for å tørke
er meg.
for å drysse ned på gulvet og renne bort som skritt
et sted bak i hodet, lyden av skritt fra et annet sted.
Stegene hun tar går som elver over bardisken,
og alt flytende fryser til glass,
og duggdråpen som har erobret glassranden og renner ned
mot bordplaten for å tørke
er meg.
og du går av toget under tak... - Adrian Waldenstrøm. 05/06
og du går av toget under tak
ser deg om etter en bil
som skal plukke deg opp, ta deg med hjem
men det kommer ingen
og du begynner å tvile
sover lengre
drikker ringnesen varm
ser deg om etter en bil
som skal plukke deg opp, ta deg med hjem
men det kommer ingen
og du begynner å tvile
sover lengre
drikker ringnesen varm
Eventyret om Arnfinn - Erik Urdal
Det var en gang en mann som var rik. Han var rikere enn du noen gang kan bli, og rikere enn du kan tenke deg at andre kan bli. Han var rik. Hvordan han ble så rik spør du kanskje. Jo, i sine yngre dager drev han på med heftig aksjesmugling og hvitvasking av grønne penger. (Og den slags luguber business var jo temmelig uvanlig på den tiden da dette eventyret finner sted) Derfor var hele kongerikets borgere temmelig forarget på Arnfinn, som var denne mannens navn. ”Å, hadde vi bare vært så rike og lykkelige som Arnfinn”, pleide folk å si i kor når de møttes på gata. Selv kongen bleknet i forhold til han. Kongen hadde jo, som konger flest, mangfoldige skattekister med både gull og gråstein, og bar alltid en krone laget av den fineste kirsebærsmaragd. Dette burde jo være tilstrekkelig, men ikke sammenlignet med Arnfinn.
Arnfinn hadde kjelleren full av ferske diamanter direkte imponert fra Sør-Afrika, bordtennisbord av fullgod nikkel, og i tillegg var alle dørkarmene og lyktestolpene laget av ekte gull. Men det som gjorde Arnfinn så spesiell, men enn så forhatt, var loftet. Loftet hans var ikke som andre loft som ofte er fylt opp av skrot. Nei, dette loftet var livnært opp til randen med mat av beste sort. Oksefilèt, gåsepostei, julekrystall, skrubbsokker, ringandnebb, og noen få eksklusive salte fårepeniser. (Ja, maten var av litt spesiell sort i eventyrtid) Det var spesielt dette som gjorde folk så surmulende. Han hadde nok mat til å fø både seg selv, og rikets borgere, men valgte at la alt støve bort på loftet.
En dag sa kongen at nok var nok, og gikk personlig sporenstreks rett til Arnfinn. ”Nå må du se å dele maten din. Folket mitt sulter, og du sitter her og ruger på mat nok til å brødfø hele kloden. Hvis du ikke deler på godene, så blir jeg skikkelig skikkelig sinna (Det er sant. Konger kan bli skikkelig skikkelig sinna. Bare se på Harald. En gang ble han skikkelig skikkelig sinna). ”Nei denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. I don`t care, lizm”, sa Arnfinn. Så gikk kongen hjem, skikkelig skikkelig sinna.
Neste dag gikk kona til Arnfinn, Arnfrid, inn på kontoret hans og spurte om det samme som kongen. ”Tenk på alle de stakkars menneskene som lider. Vi må hjelpe dem. La oss gi dem noe av maten. Hvis du ikke gjør det, så blir det ikke noe på deg i kveld, og ikke resten av uka. Nei jaggu, gjør du ikke som jeg sier, så kan du aldri mer bruke meg til din forlystelse” sa Arnfrid, der hun fornøyd stod, foran sinn mann. Nå måtte vel Arnfinn finne fram samvittigheten, og ta til fornuften. Neida. ”Selv om du er min kone, og jeg må gjøre ting på egenhånd fra nå av, svarer jeg deg det samme som kongen. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. None of my business, lizm” Så måtte kona gå slukøret tilbake til symaskinen.
Neste dag kom gud (pappan til den enbårne) til Arnfinn. ”Dere mennesker er som mine egne barnebarn. Kan ikke du, godgutten, dele din overflodiske mat med dine medmennesker, som en gang stod deg så kjær? Jeg ber deg, min sønn. Fordi jeg er den som er i himmelen. Verden er på vei til å gå under, og du sitter med nøkkelen til alt. Gi menneskene mat, og jeg skal revurdere om jeg skal slette hele jordkloden fra universet” Arnfinn tenker. Det er første gang han tenker. Kanskje han tar til fornuften nå. Neida. ”Selv om du er gud, og påstår at du har styrke nok til å eliminere både jordkloden og meg, så vil jeg ikke bøye meg i ditt støv. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. Whatever, lizm” Så da måtte selv gud fly tomhendt hjem.
Så kom djevelen. Han ble skutt. Aldri mer skulle han komme tilbake.
En dag kom en fe på besøk til Arnfinn. Han ga ham tre ønsker han kunne få oppfylt. Arnfinn sa jada, og funderte litt på hva han skulle ønske seg. Nå har jeg jo mistet nasjonalfølelsen, kona mi, og hele min religion og gudstro. Mon tro hva jeg kan trenge da. Jo, jeg ønsker meg tre bikinidamer som jeg kan bruke å fornøye meg med når nettene blir litt for lange og ensomme. Så ønsker jeg meg sju tjenere som også tilfeldigvis viser seg å være bikinidamer og som kan tjene meg på mange måter, for å si det sånn. ”Hmm, ønsker du deg ikke tilbake noe av det du nettopp har mistet. Ditt land som gir deg beskyttelse, din kone som gir kjærlighet, eller din gud som gir deg frelse”, sier en fortumlet fe. ”Nei det trenger jeg ikke. Så lenge jeg har damer i hopetall, trenger jeg ikke mer” svarer Arnfinn.
Den fortumlede fe skjønner at han ikke kan gjøre noe, og spør hva hans siste ønske skal være. ”Da ønsker jeg meg ni bikinidamer til å ha på loftet, som jeg kan ta fram når jeg er lei de andre” I det øyeblikket begynner taket å knirke, og før Arnfinn rekker og si åisånn, så raser hele taket ned og både maten og bikinidamene blir spredd utover hele det vidstrakte land, og aldri mer skulle noen lide nød mer. Ikke Arnfinn heller, for den saks skyld. Først smeltet øynene hans som to marshmallows på et stort bål, før varmen gjorde at kneskålene begynte å lage en grusom skjærende lyd, før de ble skutt ut fra kneet hans, og i det samme øyeblikk ble han truffet av en bjelke på hodet som parterte hele kroppen i to, før han falt i en dam av bensin, og feen (som egentlig ikke var så snill) tok fram fyrstikkene og tente på, slik at minnet om Arnfinn for alltid ble borte. Tenk på det, neste gang du får besøk av en fe, og ønsker deg for mange bikinidamer på loftet.
Arnfinn hadde kjelleren full av ferske diamanter direkte imponert fra Sør-Afrika, bordtennisbord av fullgod nikkel, og i tillegg var alle dørkarmene og lyktestolpene laget av ekte gull. Men det som gjorde Arnfinn så spesiell, men enn så forhatt, var loftet. Loftet hans var ikke som andre loft som ofte er fylt opp av skrot. Nei, dette loftet var livnært opp til randen med mat av beste sort. Oksefilèt, gåsepostei, julekrystall, skrubbsokker, ringandnebb, og noen få eksklusive salte fårepeniser. (Ja, maten var av litt spesiell sort i eventyrtid) Det var spesielt dette som gjorde folk så surmulende. Han hadde nok mat til å fø både seg selv, og rikets borgere, men valgte at la alt støve bort på loftet.
En dag sa kongen at nok var nok, og gikk personlig sporenstreks rett til Arnfinn. ”Nå må du se å dele maten din. Folket mitt sulter, og du sitter her og ruger på mat nok til å brødfø hele kloden. Hvis du ikke deler på godene, så blir jeg skikkelig skikkelig sinna (Det er sant. Konger kan bli skikkelig skikkelig sinna. Bare se på Harald. En gang ble han skikkelig skikkelig sinna). ”Nei denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. I don`t care, lizm”, sa Arnfinn. Så gikk kongen hjem, skikkelig skikkelig sinna.
Neste dag gikk kona til Arnfinn, Arnfrid, inn på kontoret hans og spurte om det samme som kongen. ”Tenk på alle de stakkars menneskene som lider. Vi må hjelpe dem. La oss gi dem noe av maten. Hvis du ikke gjør det, så blir det ikke noe på deg i kveld, og ikke resten av uka. Nei jaggu, gjør du ikke som jeg sier, så kan du aldri mer bruke meg til din forlystelse” sa Arnfrid, der hun fornøyd stod, foran sinn mann. Nå måtte vel Arnfinn finne fram samvittigheten, og ta til fornuften. Neida. ”Selv om du er min kone, og jeg må gjøre ting på egenhånd fra nå av, svarer jeg deg det samme som kongen. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. None of my business, lizm” Så måtte kona gå slukøret tilbake til symaskinen.
Neste dag kom gud (pappan til den enbårne) til Arnfinn. ”Dere mennesker er som mine egne barnebarn. Kan ikke du, godgutten, dele din overflodiske mat med dine medmennesker, som en gang stod deg så kjær? Jeg ber deg, min sønn. Fordi jeg er den som er i himmelen. Verden er på vei til å gå under, og du sitter med nøkkelen til alt. Gi menneskene mat, og jeg skal revurdere om jeg skal slette hele jordkloden fra universet” Arnfinn tenker. Det er første gang han tenker. Kanskje han tar til fornuften nå. Neida. ”Selv om du er gud, og påstår at du har styrke nok til å eliminere både jordkloden og meg, så vil jeg ikke bøye meg i ditt støv. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. Whatever, lizm” Så da måtte selv gud fly tomhendt hjem.
Så kom djevelen. Han ble skutt. Aldri mer skulle han komme tilbake.
En dag kom en fe på besøk til Arnfinn. Han ga ham tre ønsker han kunne få oppfylt. Arnfinn sa jada, og funderte litt på hva han skulle ønske seg. Nå har jeg jo mistet nasjonalfølelsen, kona mi, og hele min religion og gudstro. Mon tro hva jeg kan trenge da. Jo, jeg ønsker meg tre bikinidamer som jeg kan bruke å fornøye meg med når nettene blir litt for lange og ensomme. Så ønsker jeg meg sju tjenere som også tilfeldigvis viser seg å være bikinidamer og som kan tjene meg på mange måter, for å si det sånn. ”Hmm, ønsker du deg ikke tilbake noe av det du nettopp har mistet. Ditt land som gir deg beskyttelse, din kone som gir kjærlighet, eller din gud som gir deg frelse”, sier en fortumlet fe. ”Nei det trenger jeg ikke. Så lenge jeg har damer i hopetall, trenger jeg ikke mer” svarer Arnfinn.
Den fortumlede fe skjønner at han ikke kan gjøre noe, og spør hva hans siste ønske skal være. ”Da ønsker jeg meg ni bikinidamer til å ha på loftet, som jeg kan ta fram når jeg er lei de andre” I det øyeblikket begynner taket å knirke, og før Arnfinn rekker og si åisånn, så raser hele taket ned og både maten og bikinidamene blir spredd utover hele det vidstrakte land, og aldri mer skulle noen lide nød mer. Ikke Arnfinn heller, for den saks skyld. Først smeltet øynene hans som to marshmallows på et stort bål, før varmen gjorde at kneskålene begynte å lage en grusom skjærende lyd, før de ble skutt ut fra kneet hans, og i det samme øyeblikk ble han truffet av en bjelke på hodet som parterte hele kroppen i to, før han falt i en dam av bensin, og feen (som egentlig ikke var så snill) tok fram fyrstikkene og tente på, slik at minnet om Arnfinn for alltid ble borte. Tenk på det, neste gang du får besøk av en fe, og ønsker deg for mange bikinidamer på loftet.
Skrikene har forblitt... - Marianne Dønnesen
Skrikene har forblitt i veggene
Og minnene hviler i stolene
Avtrykk av mennesker som har stått stille for lenge
Glassene er ennå knust
Alt er som før
Sangene gjentar seg
Dørene åpnes og lukkes
Skritt i korridorene
Lavmælte stemmer
Gårsdagen gjentar seg
Og alle venter på morgendagen
De vrir seg i sengene
Lager skrukkete laken
Prøver og myke opp hardheten
Få latteren til å passe inn
Timene subber frem og tilbake
Alt nytt er gammelt
Ingenting eier navn
Utenfor henger gårsdagens barnelatter igjen
Og minnene hviler i stolene
Avtrykk av mennesker som har stått stille for lenge
Glassene er ennå knust
Alt er som før
Sangene gjentar seg
Dørene åpnes og lukkes
Skritt i korridorene
Lavmælte stemmer
Gårsdagen gjentar seg
Og alle venter på morgendagen
De vrir seg i sengene
Lager skrukkete laken
Prøver og myke opp hardheten
Få latteren til å passe inn
Timene subber frem og tilbake
Alt nytt er gammelt
Ingenting eier navn
Utenfor henger gårsdagens barnelatter igjen
I det du åpner munnen... Maren Hamborg
I det du åpner
munnen
faller blanke
klinkekuler
ned på marmorgulvet
spretter
triller
stopper
og du drikker fra et glass med noe
fargerikt
- søtt,
kaldt - og isbiter
som støter mot hverandre
og røde papirparasoller som
knitrer
hver gang du løfter dem opp
for å slå dem ned med
kalde
fingre
munnen
faller blanke
klinkekuler
ned på marmorgulvet
spretter
triller
stopper
og du drikker fra et glass med noe
fargerikt
- søtt,
kaldt - og isbiter
som støter mot hverandre
og røde papirparasoller som
knitrer
hver gang du løfter dem opp
for å slå dem ned med
kalde
fingre
Abonner på:
Innlegg (Atom)
