1. Å være ærlig. Det første jeg tenkte: Hvis jeg bare mistenker at forfatteren pynter på, later som eller forstiller seg, er dette et drittprosjekt. Så langt har jeg ikke mistenkt dette. Det betyr ikke at det ikke FINNES forstillelse. Det vet man aldri, ikke når man snakker om sitt eget liv en gang. Men så lenge jeg ikke har denne mistanken leser jeg engasjert videre.
2. Det etiske. Dette er et spennende verk, men det fritar ikke fra etisk ansvar. Hvis jeg hadde vært med i romanen som den sjenerte, kvisete og rødmende tenåringen jeg engang var, hadde jeg virkelig ikke likt det. Og etter første bind tenkte jeg svært mye på Knausgårds farmor, som i den boka var gammel, senil og luktet urin, i et mildt sagt miserabelt hus. Jeg tenkte: Er det dette verden skal vite om denne kvnnen, som har vært oppegående, sterk og flott som deg og meg. Er ikke det mildt sagt dårlig gjort? Og så blir det likevel slik at jo mer jeg leser jo mer glemmer jeg at dette er basert på ekte mennesker med ekte navn og ekte liv. Men så bor jeg heller ikke på Sørlandet.
KNAUSGÅRDFØLJETONGEN FORTSETTER!
