Eventyret om Arnfinn - Erik Urdal

Det var en gang en mann som var rik. Han var rikere enn du noen gang kan bli, og rikere enn du kan tenke deg at andre kan bli. Han var rik. Hvordan han ble så rik spør du kanskje. Jo, i sine yngre dager drev han på med heftig aksjesmugling og hvitvasking av grønne penger. (Og den slags luguber business var jo temmelig uvanlig på den tiden da dette eventyret finner sted) Derfor var hele kongerikets borgere temmelig forarget på Arnfinn, som var denne mannens navn. ”Å, hadde vi bare vært så rike og lykkelige som Arnfinn”, pleide folk å si i kor når de møttes på gata. Selv kongen bleknet i forhold til han. Kongen hadde jo, som konger flest, mangfoldige skattekister med både gull og gråstein, og bar alltid en krone laget av den fineste kirsebærsmaragd. Dette burde jo være tilstrekkelig, men ikke sammenlignet med Arnfinn.

Arnfinn hadde kjelleren full av ferske diamanter direkte imponert fra Sør-Afrika, bordtennisbord av fullgod nikkel, og i tillegg var alle dørkarmene og lyktestolpene laget av ekte gull. Men det som gjorde Arnfinn så spesiell, men enn så forhatt, var loftet. Loftet hans var ikke som andre loft som ofte er fylt opp av skrot. Nei, dette loftet var livnært opp til randen med mat av beste sort. Oksefilèt, gåsepostei, julekrystall, skrubbsokker, ringandnebb, og noen få eksklusive salte fårepeniser. (Ja, maten var av litt spesiell sort i eventyrtid) Det var spesielt dette som gjorde folk så surmulende. Han hadde nok mat til å fø både seg selv, og rikets borgere, men valgte at la alt støve bort på loftet.

En dag sa kongen at nok var nok, og gikk personlig sporenstreks rett til Arnfinn. ”Nå må du se å dele maten din. Folket mitt sulter, og du sitter her og ruger på mat nok til å brødfø hele kloden. Hvis du ikke deler på godene, så blir jeg skikkelig skikkelig sinna (Det er sant. Konger kan bli skikkelig skikkelig sinna. Bare se på Harald. En gang ble han skikkelig skikkelig sinna). ”Nei denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. I don`t care, lizm”, sa Arnfinn. Så gikk kongen hjem, skikkelig skikkelig sinna.

Neste dag gikk kona til Arnfinn, Arnfrid, inn på kontoret hans og spurte om det samme som kongen. ”Tenk på alle de stakkars menneskene som lider. Vi må hjelpe dem. La oss gi dem noe av maten. Hvis du ikke gjør det, så blir det ikke noe på deg i kveld, og ikke resten av uka. Nei jaggu, gjør du ikke som jeg sier, så kan du aldri mer bruke meg til din forlystelse” sa Arnfrid, der hun fornøyd stod, foran sinn mann. Nå måtte vel Arnfinn finne fram samvittigheten, og ta til fornuften. Neida. ”Selv om du er min kone, og jeg må gjøre ting på egenhånd fra nå av, svarer jeg deg det samme som kongen. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. None of my business, lizm” Så måtte kona gå slukøret tilbake til symaskinen.

Neste dag kom gud (pappan til den enbårne) til Arnfinn. ”Dere mennesker er som mine egne barnebarn. Kan ikke du, godgutten, dele din overflodiske mat med dine medmennesker, som en gang stod deg så kjær? Jeg ber deg, min sønn. Fordi jeg er den som er i himmelen. Verden er på vei til å gå under, og du sitter med nøkkelen til alt. Gi menneskene mat, og jeg skal revurdere om jeg skal slette hele jordkloden fra universet” Arnfinn tenker. Det er første gang han tenker. Kanskje han tar til fornuften nå. Neida. ”Selv om du er gud, og påstår at du har styrke nok til å eliminere både jordkloden og meg, så vil jeg ikke bøye meg i ditt støv. Denne maten har jeg på ærlig og redelig vis tjent opp, så ikke kom her å si hva jeg skal gjøre. For min del kan folket sulte. Whatever, lizm” Så da måtte selv gud fly tomhendt hjem.

Så kom djevelen. Han ble skutt. Aldri mer skulle han komme tilbake.
En dag kom en fe på besøk til Arnfinn. Han ga ham tre ønsker han kunne få oppfylt. Arnfinn sa jada, og funderte litt på hva han skulle ønske seg. Nå har jeg jo mistet nasjonalfølelsen, kona mi, og hele min religion og gudstro. Mon tro hva jeg kan trenge da. Jo, jeg ønsker meg tre bikinidamer som jeg kan bruke å fornøye meg med når nettene blir litt for lange og ensomme. Så ønsker jeg meg sju tjenere som også tilfeldigvis viser seg å være bikinidamer og som kan tjene meg på mange måter, for å si det sånn. ”Hmm, ønsker du deg ikke tilbake noe av det du nettopp har mistet. Ditt land som gir deg beskyttelse, din kone som gir kjærlighet, eller din gud som gir deg frelse”, sier en fortumlet fe. ”Nei det trenger jeg ikke. Så lenge jeg har damer i hopetall, trenger jeg ikke mer” svarer Arnfinn.

Den fortumlede fe skjønner at han ikke kan gjøre noe, og spør hva hans siste ønske skal være. ”Da ønsker jeg meg ni bikinidamer til å ha på loftet, som jeg kan ta fram når jeg er lei de andre” I det øyeblikket begynner taket å knirke, og før Arnfinn rekker og si åisånn, så raser hele taket ned og både maten og bikinidamene blir spredd utover hele det vidstrakte land, og aldri mer skulle noen lide nød mer. Ikke Arnfinn heller, for den saks skyld. Først smeltet øynene hans som to marshmallows på et stort bål, før varmen gjorde at kneskålene begynte å lage en grusom skjærende lyd, før de ble skutt ut fra kneet hans, og i det samme øyeblikk ble han truffet av en bjelke på hodet som parterte hele kroppen i to, før han falt i en dam av bensin, og feen (som egentlig ikke var så snill) tok fram fyrstikkene og tente på, slik at minnet om Arnfinn for alltid ble borte. Tenk på det, neste gang du får besøk av en fe, og ønsker deg for mange bikinidamer på loftet.