Skrikene har forblitt... - Marianne Dønnesen

Skrikene har forblitt i veggene
Og minnene hviler i stolene
Avtrykk av mennesker som har stått stille for lenge
Glassene er ennå knust
Alt er som før
Sangene gjentar seg
Dørene åpnes og lukkes
Skritt i korridorene
Lavmælte stemmer
Gårsdagen gjentar seg
Og alle venter på morgendagen
De vrir seg i sengene
Lager skrukkete laken
Prøver og myke opp hardheten
Få latteren til å passe inn
Timene subber frem og tilbake
Alt nytt er gammelt
Ingenting eier navn
Utenfor henger gårsdagens barnelatter igjen